Religion er ikke den eneste faktoren som har spilt inn på utviklingen av norsk draktsølv: Et samfunn i konstant utvikling og stadig nye teknikker innenfor håndverkskunsten har også satt sitt preg. Spesielt to hendelser har vært særdeles viktige.
Sølvutvinningen i Norge
Den tidligste signifikante hendelsen er oppdagelsen av sølv i Norge – den første gruvedriften startet på Kongsberg i 1623 og fikk en stor innvirkning på sølvsmedarbeidet i bygdene på to måter. For det første ble nordmenn mye mer eksponert for impulser fra resten av Europa gjennom de utenlandske bergfolka som kom tilflyttende for å jobbe i gruvene. For det andre ble sølvet plutselig mye mer tilgjengelig for nordmennene. Selv om alt sølvet i gruvene skulle fraktes til den dansk-norske Christian IV, er det i ettertid en teori om at kun 1/3 av den totale sølvutvinningen faktisk kom fram. 1/3 er sagt å ha blitt smuglet ut av gruvene av norske arbeidere og den siste andelen har sannsynligvis falt av lasset på reiseveien.
Hvis dette stemmer forklarer det hvordan sølv ble så vanlig i draktsølvet fra 1600-tallet og oppover: Sølvsmedene på bygdene fikk plutselig tak i store mengder smuglet sølv, og sølv-søljene ble dermed mer tilgjengelig for folk flest og derfor også billigere.
Filigransarbeidet
Den andre viktige hendelsen er utviklingen av en ny teknikk for sølvarbeid: nemlig filigransarbeidet. Filigransarbeid har vært kjent i deler av verden i tusener av år – bare se på den tradisjonsrike filigranstradisjonen i gull- og sølvarbeider i […..]!
I Norge ble ikke filigransteknikken ikke skikkelig utbredt før den kom på moten mot slutten av 1700-tallet / starten av 1800-tallet. Teknikken går ut på å forme små metalltråder og bøye, flette og forme dem med verktøy og ble stadig mer populært i søljeverdenen: Dette ga sølvsmedene mulighet til å utsmykke søljene enda mer. Filigransbolesølja et godt eksempel på hva filigransarbeidet fikk å si for draktsølvet: Nå ble søljebunnen pyntet og fulldekket av filigransarbeid i sølv, som Men det ble også laget helt nye søljer.
Erlands filigransølje
Sølvsmeden Jens Erland (f. ca. 1677 d. 1764) har hatt en avgjørende innflytelse på draktsølvet og kan beskrives som en av pionerene innenfor filigransarbeidet. Han kom antakeligvis fra Danmark og var laugsutdannet i København. Fra 1706 hadde han borgerskap i Skien, og der startet han trolig å lage en helt ny filigransbunadknapp som siden har blitt kalt «Erlandsknappen». Han var altså mye tidligere ute med filigransarbeid enn resten av Norge, som tok opp denne teknikken først mot slutten av samme århundre.
Men i Skien holdt det allerede til to gullsmeder, som forståelig nok ikke ønsket mer konkurranse og jobbet sammen om å drive han vekk, noe som resulterte i at han i 1720-årene flyttet til Kviteseid hvor han bodde til sin død. Det at han flyttet fra by til distriktet kan ha påvirket arbeidet hans: Det kan tenkes at han gjorde det bedre på Kviteseid, ikke bare fordi han ikke lenger hadde stor konkurranse, men etterspørselen etter bunadssølv var også større på landet.
Jens Erlands sønn Søren fulgte sin fars fotspor og ble sølvsmed. Det er sannsynlig at også han tok utdanningen sin ved utenlandsopphold og videre fikk inspirasjon til det fremtidige arbeidet sitt. Søren flyttet til Tinn i 1740-årene og ble der frem til sin død i 1796. Han er mest kjent for å ha lage filigranssøljer som senere blir omtalt som «Erlandssølja». Sølja skiller seg ut fra andre filigranssøljer ved at også bunnen er filigransarbeid: Vanligvis vil filigranssøljer bestå av en slett grunnplate med filigransarbeid som pryder toppen, slik som for eksempel de fleste bolesøljer er laget. Bildet under viser en skisse av Erlandssølja, som sees ovenfra til venstre og nedenfra til høyre.
Bunnen av Erlandssølja er ganske tydelig inspirert av Medici-kraven (også omtalt som Stuartkragen), en kniplingskrave fra det velstående og toneangivende huset Medici i Firenze, Italia som hadde sin storhetstid fra 1400-1700-tallet. Søren tok kniplingsmønteret fra kraven og anvendte det på en fin og praktisk måte i sølvarbeidet: «Botnen er en 12-snippa filigransknipling i gjennembrutt arbeid. Hver snipp er fylt med et S-formede filigran-snergler» (Haugen, O.O. (01.12.1998). Erlandsætta). Fremsiden er tett besatt av kruser (kruse er et fagbegrep og betyr en krøll/krans, og er en sølv-spiralfjær hvor man bøyer endene mot hverandre og legger en liten kule på toppen) og demanter.
unionsoppløsningen og nasjonalromantikken
mindre populært og filigran forsvant utover 1910, og rundt 1920-25 var bunadsølv “ut” igjen.
tilbakekomst og modernisering av støping: fremveksten av masseproduksjon
60-tallet.
OL på Lillehammer: Gjenvunnet popularitet for draktsølvet.
fra starten av 80-tallet vokste populariteten.