En nøkkels reise gjennom ni århundrer
Stavkirkenøkkelen som skiftet yrke
Ved Dal ligger det nå en laftet, hvit kirke. Kirken er reist under en ombygging på 1700-tallet; for det sto nemlig en eldre, middelaldersk stavkirke her før den tid. Og det er ved byggingen av denne stavkirken fra 1100-tallet reisen til våre nøkkelbeslag og nøkler begynner. Da den gamle Dal kirke ble bygget på 1100-tallet, ble det smidd et låsebeslag i smijern som ble montert på kirkedøren.
Låsebeslaget er forseggjort og åpenbart utført av en svært dyktig smed, og det er ikke utenkelig at denne smeden har laget flere beslag til andre kirker i øvre Telemark. Det er i hvert fall flere låsebeslag som likner svært mye. Noen av disse eksisterer fortsatt, mens andre kun vises som avtrykk på veden i døra. Tilhørende låsebeslaget ble det laget en vakker stavkirkenøkkel, grundig utført av en åpenbart estetisk og kunstnerisk smed.
Låsebeslag i to ulike størrelser:
På 1700-tallet var den middelalderske stavkirken blitt gammel og forfallen, i så stor grad at hele kirken ble ombygget. Flere av den gamle kirkens fasiliteter ble overført til den nye kirken, men mye ble også byttet ut; deriblant selve kirkedøra. Det tilhørende låsebeslaget og kirkenøkkelen bega seg nå ut på neste etappe av sin reise. Da ny kirke sto klar i år 1775, så en av nabobøndene ved Dal en gyllen mulighet: For nå sto det en flott, vakker dør – med et kunstverk av et låsebeslag – uten noen funksjon! Dermed fikk han overført døren til sin egen gård, hvor den står den dag i dag. Det som i århundrer var en stavkirkenøkkel fikk nå gjort tjeneste som stabbursnøkkel på Dal gård. En flottere husfruenøkkel fantes neppe i hele Telemark!
På 2000-tallet lagde 3. generasjons gullsmedmester Kolbjørn Sando en vakker miniatyr i sølv av låsebeslaget, i to ulike størrelser. I 2015 lagde 4. generasjons og nåværende gullsmed Sando, Jørgen, en miniatyr i ulike størrelser av den tilhørende nøkkelen. Vakre smykker med svært lokal forankring og en reise som utspiller seg over mangfoldige århundrer.
Selv om husfruenøkkel ikke egentlig har noe med bunadsølv å gjøre, er nøkkel i beltet ikke fremmed for oss. Det var gjerne slik at husets frue var den som bar nøkler til både stabbur, uthus og hovedhus samt mye annet. Husfruen hadde ansvar for både mat, klær og innbo. Derfor hadde hun nøkkel i beltet. Å få overlevert husfruenøkkelen fra enten mor, eller svigermor var en ære, og det innebar at hun nå hadde makt, det var derfor høytidelig øyeblikk i en ung husfrues liv. Så symbolismen i husfruenøkkelen som mange har til sin bunad, er nettopp kvinnens makt over stell i husholdningen. Derfor har det blitt laget mange forskjellige varianter av nøkler i sølv for å ta opp denne tradisjonen.
En spesiell husfruenøkkel med forankring lokalt her i Tinn i Telemark er Dalenøkkelen: Nøkkelen med en århundrelang reise – og et ganske uvanlig yrkesbytte.
Dalenøkler i ulike varianter:
Lages også i lyst sølv og i forgylt sølv
Rosekorset
Altertavlen ved Dal kirke er prydet av et vakkert utskjært rosekors i tre, med et påhengt krusifiks. Det er dette rosekorset Kolbjørn har latt seg fascinere av da han laget en vakker, solid miniatyr i sølv. Akkurat hvor gammelt rosekorset er, er usikkert. Det vi kan si ganske sikkert er derimot at korset og det påhengte krusifikset sannsynligvis ikke har hørt sammen opprinnelig. Krusifikset har nok kommet sammen med katolisismens inntog i det middelalderske Norge, og er datert til tiden mellom 1250-1260. Dette tidfester selve rosekorset til førkatolsk eller tidlig katolsk tid. Selve utformingen av rosekorset, med utskårne løv- og bladverk er ikke en spesielt norsk utsmykning, og det er flere kors med tilsvarende utsmykninger å finne i utlandet. Utsmykningen er inspirert av en slags “livets tre”-symbolikk og egner seg pent uten figur.
